Separasjonsangst eller tilknytningsproblemer?

Lider virkelig store deler av dagens hundepopulasjon av separasjonsangst, eller bør vi se på utfordringene med separasjonsproblematikk som et resultat av usunn grad av tilknytning og manglende kunnskap om hva som skal til for å forhindre disse adferdsproblemene?

Tekst: Malin Espeland,

Autorisert dyrepleier, hundetrener og hundeeier

I siste utgave av Hundesport er det publisert en tekst som omhandler separasjonsangst. Forfatter av teksten, Emma M. Garlant, skriver om hvordan separasjonsangst kan vise seg i hovedsak å være knyttet til genetikk, manglende/feilaktig oppfostring hos oppdretter, miljø, livs endringer og traumatiske episoder forbundet til det å være alene hjemme. Hun påpeker og understreker at det er "verd å merke seg at det ikke nødvendigvis er slik at eier ikke har gjort en god nok jobb med å venne hunden til å være alene, slik mange dessverre tror."
Hun skriver i sin innledende headline at "separasjonsangst er et av de vanligste adferdsproblemer hos hunder", og utover i teksten kommer hun med fremgangsmåter og treningsmodeller for å behandle problemet. Når jeg leser teksten er det flere ting jeg reagerer på, men det jeg retter krappes kritikk mot er hele grunnlaget til innlegget, nemlig at separasjonsangst er et av dagens vanligste adferdsproblemer hos hund.

Her mener jeg Emma M. Garlant tar feil, og at vi ikke kan knytte alt til separasjonsangst, men heller snakke om "grad av tilknytning" og hvordan denne kan påvirkes og formes utifra hvordan vi omgås hundene våre i det daglige.
Basert på min faglige kunnskap som autorisert dyrepleier, med erfaring fra klinikk i over 13 år, som hundetrener med hovedvekt på hverdagshunden og problemadferd, vil jeg gjerne utdype mine tanker og erfaringer rundt dette med separasjonsangst kontra tilknytning. Forhåpentligvis vil det jeg skriver være med på at flere får bedre forståelse for hva som skiller separasjonsangst fra tilknytningsproblemer, samt også et bedre grunnlag for å kunne forebygge og forhindre at problematikk rundt usunn tilknytning. Da kan vi nok unngå at så mange hunder ender opp med, ja, et av de vanligste adferdsproblemene vi ser hos hund i dag.

Min hensikt er ikke å skylde på noen eller å påstå at hundeeiere er dårlige mennesker som ikke gidder å ta jobben, eller at alle fagpersonene ikke er flinke, men jeg mener det er et for stort hull i kunnskapsnivået, eller i viljen til å formidle den nødvendige kunnskapen, om hva separasjonsangst og tilknytning egentlig er. Som et resultat av dette får ikke hundeeiere som oppsøker opplæring og hjelp godt nok grunnlag for å hjelpe hundene sine til å bli velfungerende individer. Ergo altfor mange hunder blir lidende under unødvendige belastninger og stresspåkjenninger som (etter min oppfattning) kunne vært unngått dersom hundeeiere fikk en mer korrekt og utfyllende informasjon og opplæring.

Tatt i betraktning de opplysningene forfatter av teksten kommer med, så gjør jeg meg noen tanker rundt det som formidles, og jeg blir tvunget til å stille noen spørsmål. For basert på min erfaring rundt det å jobbe med hunder og "separasjonsangst", så mener at det budskapet som servers hundeeiere i dette innlegget i Hundesport, er direkte feilinformerende. Jeg syns også at ansvarsfraskrivelsen av hundeeiernes rolle i problematikken, samt fagpersonellet som veileder hundeeierne (altså hundetrenere, adferdsbiologer, adferdsterapauter osv.) er for stor. Selv om det ikke er feil å si at genetikk og tidlig oppfostring spiller en viktig rolle for de individene som faktisk er disponert for ekte separasjonsangst, så ligger det en missforståelsen i den oppfattning av at alle hunder som utvikler separasjonsproblemer lider av separasjonsangst. Min erfaring er at i de fleste tilfeller har hundene utviklet usunn og for sterk tilknytning til hundeeier, og aldri lært å takle det å være alene på en god nok måte.

For en stund tilbake hadde jeg en lang telefonsamtale med Gry Løberg, en av Norges fremste eksperter innen området. Jeg ønsket å få et bedre bilde på hva separasjonsangst egentlig er og hvordan det utarter seg. Og ikke overraskende, og med samme oppfattning som jeg selv sitter med, fortalte hun at separasjon og problematikk rundt dette kan ses på som en skala over det vi kaller "tilknytning". Siden hunden er et flokkdyr, har den helt naturlig et tilknytningsbehov til individene den lever sammen med. Denne tilknytningen er svært sterk hos valper, naturlig nok, fordi de er helt avhengig av å være knyttet til flokken for å overleve.
Løberg beskriver at skalaen starter med mild/lav tilknytning, beveger seg oppover mot god/moderat/sunn tilknytning, videre oppover mot sterk/usunn tilknytning, og til slutt, helt i enden av skalaen finnes en egen rubrikk for det som heter hypertilknytning, eller sann/ekte separasjonsangst. I følge Løberg er det ikke veldig mange hunder som befinner seg i denne kategorien over "sann separasjonsangst", men de som er der kan man ofte sette i sammenheng med genetikk , da gjerne også gitte raser som er mer disponert enn andre.

Symptomer på en hund med separasjonsangst er, rett som Emma Garlent beskriver; vokalisering, konstant uro, pesing, skjelving, gjør fra seg inne, panikk ol.
Ofte ser man også at det er en spesifikk person i husstanden som er hundens triggerperson. I de verste tilfellene hjelper det selv ikke at andre personer er tilstede dersom triggerpersonene er vekke, og det vil heller ikke hjelpe at det er andre dyr eller hunder tilstede. Disse hundene er svært vanskelig å hjelpe, de er ofte mentalt svake individer genetisk sett. Ergo de har gjerne mange andre angst relaterte adferdsproblemer i tillegg til separasjonsangst.

I disse tilfellene vil jeg også være enig i at man i aller høyeste grad kan fraskrive hundeeiere mye av ansvaret for hundens adferd.

Men, og det er et stort "men" rundt dette med symptomer på separasjonsangst. For mange av de symptomene som er en del av diagnosen, finner man også som helt naturlig adferd og oppførsel hos hunder i ung alder, valper og hunder som ikke har lært å bli trygg i det å være alene, men i lvere intensitet, hvertfall til å begynne med. En hver normal, frisk valp vil i mer eller mindre grad forsøke å gjenopprette nærhet til flokken sin når den blir separert, da ved å bruke vokalisering (piping, bjeffing, og lignende.), virke urolig, gjerne pese pga stress. Dette handler om instinktiv og medfødt adferd. Overlevelsesinstinkter hos et flokkdyr.

Noen individer har eller utvikler sterkere tilknytning enn andre, og hvordan dette håndteres, hvordan hundeeiere trener og hjelper valpen/hunden til å forstå at det å være alene ikke er farlig, og hvilken læring hunden gjør i denne fasen er i aller høyeste grad avgjørende for hvordan utviklingen av disse "symptomene"(adferden) vil utarte seg. Håndterer man dette "feil", i uvisshet og mangel på kunnskap (ikke fordi man ikke gidder å gjøre jobben som hundeeier) så kan man risikere å ende opp med å forsterke denne adferden. Dette vil da føre til at "symptomene" /adferden blir kraftigere og vedvarende. Om man i tillegg omgås hunden i det daglige på en måte som gjør at tilknytningen forsterkes mer enn det som er sunt, vil man flytte hunden oppover på tilknytningsskalaen. I verste fall , over tid, så tett opp mot den øvre enden av skalaen at man nærmer seg hypertilknytning og separasjonsangst. Kommer man så høyt opp på skalaen, som et resultat av hvordan hunden omgås i det daglige med oss mennesker, at symptomene passer inn i kategorien for hypertilknytning, ja da er det ikke lenger rettferdig å skylle på genetikk, oppdrettere, miljøendringer og traumatiske hendelser som den primære årsaken.

Hvordan man miljømessig, "treningsmessig"/samværsmessig ubevisst kan ende opp hit, kommer jeg tilbake til senere i teksten.

Det er nemlig her jeg mener kunnskapen svikter og mange hundeeiere, dessverre, ofte feiler.
Og hvorfor feiler de?
Er det det at de ikke gidder? Ikke klarer? Ikke forstår? Ikke vil?
Eller mangler de bare den rette kunnskapen til å klare å lykkes?

Basert på det Gry Løberg sier i sine uttalelser, så stemmer det ikke at separasjonsangst hører hjemme i kategorien over "de vanligste adferdsproblemene" dersom vi skal snakke om separasjonsangst for den faktiske diagnosen det er. Noe jeg støtter henen 100% i. Personlig vil jeg trekke det så langt som at jeg mener det er ett direkte hån mot de som dessverre har hunder disponert for ekte separasjonsangst. Slik Emma M. Garlant fremstiller det i sin tekst, bagatelliserer og normaliserer hun et alvorlig diagnostisk problem.

Når jeg kontaktet Løberg var det nettopp fordi jeg ikke klarer å innfinne meg med det Garlant skriver. Jeg mener at diagnosen er blitt ett overbrukt og missbrukt begrep. Det er utvannet fra å være en svært alvorlig tilstand, til å bli noe nesten alle hunder lider av. Og hva skjer i det man sykeliggjør noe?
Blir det ikke da også innmari mye lettere å akseptere at "det er som det er" og miste eierskapet til situasjonen?

I det noe blir en diagnose er det hunden det er noe i veien med, ikke oss.

Urettferdig og ødeleggende ovenfor hundene, er mine tanker om det.

Jeg syns vi i mye større grad skal snakke om skalaen av tilknytning, stoppe missbruket av diagnosebegrepet og ta mer egetansvar for å forebygge dette adferdsproblemet. Fagpersoner må ta grep slik at hundeeiere får den kunnskapen de trenger til å kunne gjøre den jobben som kreves. Vi må vite hvor på tilknyttningsskalaen vi ønsker å plassere hundene. Og ikke minst hvordan!

Førstegangs hundeeiere stiller på dørkammen med blanke ark. Mest sannsynlig har de konsumert noe informasjon via bøker og lesestoff, men de aller fleste nybakte hundeeiere i dag er opptatt av og flinke til å oppsøke profesjonell hjelp for å få den beste starten. Og forhåpentligvis et godt og ønsket resultat utav den hunden de har kjøpt. Viljen og motivasjonen hos hundeeierne er der, hvertfall i starten.
For å ta en sammenligning: De blir som første klassinger som skal lære å lese. De skal lære bokstavene, så ordene, så setningene. Så kan de begynne å øve på å lese. Si at disse første klassingene hadde fått en lærer som hadde utdannet seg i England. Læreren syns det engelske språket var bedre enn det norske og unnlot derfor å lære barna Æ,Ø og Å fordi h*n ikke syns, eller ikke visste, at de bokstavene hørte hjemme i alfabetet.

Hvem skal ta ansvar for at første klassingene ikke klarer å bli god å lese?
Første klassingene selv, eller læreren?
Eller skolesystemet?

Altså, for å kunne unngå å skape en hunden med separasjonsproblematikk, må alle hundeeiere utdannes godt nok og få forståelse for hva tilknytning er og at dette er noe som kan økes og minskes, justeres og reguleres med rett trening . Det må heller ikke avskrives at denne tilknytningen i aller høyeste grad kan formes basert på hvordan vi forholder oss til det daglige samværet med hunden.

Videre kommer da disse spørsmålene som er knyttet til tema:
Hvordan skal man lære hundene å bli trygge i å være adskilt og alene?
Og er "alenetreing" en separert trening som gjøres kun i forbindelse med å forlate hunden for seg selv?

Eller finnes det andre faktorer i hverdagen som også vil påvirke hundens evne til å klare å skille seg fra flokken sin når den skal være alene?

Jeg har jobbet med mange hundeeiere som tar kontakt fordi de mener, eller har blitt fortalt, at hunden har separasjonsangst. Per i dag har jeg kun truffet en hund som faktisk lider av dette på ekte. Alle de andre jeg har jobbet med har befunnet seg på varierende steder av tilknytningsskalaen.

Når jeg i første runde prater med hundeeiere som opplever problematikk rundt det at hunden ikke klarer å være alene hjemme, så stiller jeg alltid noen konkrete spørsmål:
1) Kan hunden ligge alene i bilen? stort sett alltid er svaret på dette; ja.
- OK, første tegn på at hunden ikke lider av ekte separasjonsangst.
2) Går hunden løs i hele huset, store deler av huset, avgrenset område eller er den i bur? Stort sett alltid er svaret på dette; hele huset eller store deler av huset.
- OK. En hund som ikke innehaver de nødvendige skillsene til å mestre å være alene hjemme, og dermed er urolig og stresset, vil ofte vandre og tråle innenfor de fysiske begrensningene den har. Fysisk og kroppslig utløp for stress og uro er selvforsterkende og vil være med på å opprettholde eller forsterke uroen hunden føler. I tillegg vil den gjerne oppsøke vinduer hvor den kan se etter flokken sin og stimuli fra utsiden kan være med på å ytterligere stresse opp hunden. Eksempelvis vil en hund med vokterinnstinkt ofte trigges til å vokte, en ytterlige stresspåkjenning hvor hunden settes i alarmberedskap. Jo større plass hunden har på å bevege seg, jage rundt og "passe på", bli stimulert av, jo mer selvforsterkende kan adferden bli.
For å unngå at det jeg skriver nå misstolkes til at jeg mener man bare skal putte hunden i bur for å fysisk begrense den, så vil jeg allerede nå understreke at å putte en hund i bur, eller på annen måte begrense den fysisk , ikke vil løse problemet uten nødvendig tiltak og annen trening i forkant. Dette kommer jeg tilbake til.
3) Hvor sover hunden? Ofte er svaret; på soverommet eller like utenfor. Om den ligger utenfor soverommet er det ofte fordi døren er lukket, og om døren er åpen ville den gått inn på soverommet i følge eier.

- OK. Om det er av noe særlig betydning om hunden ligger på soverommet eller ikke, det kan nok diskuteres, men jeg har registrert at svært ofte er det slik at de hundene med sterk overtilknytning til eieren også har sin soveplass inne på soverommet eller like utenfor døren. Hundens ønske og behov for å stadig være tett på eieren forsterkes ytterligere om den også har soveplassen sin tett opptil eieren.
5) Har hunden en fast liggeplass inne, og kan den legge seg, og bli liggende/finne roen på denne plassen på kommando? Svarene er storts sett; Nei, den ligger der den vil når den vil, men den ligger stort sett rundt bena på oss. Eller; ja den har sengen sin og den ligger der kun når vi sitter i sofaen, ellers vil den være rundt oss.
- OK. Dersom hunden ikke har lært å legge seg og finne roen på kommando, men kun når den selv vil og føler den har eier under oppsyn. Den har da ikke noe innlært forhold til å finne roen når den blir bedt om det, men kun når den selv føler for det. Og i en fase hvor man skal lære hunden å være rolig alene, har man ingen måte å forklare hunden at den skal være rolig på, fordi den har aldri lært at dette også er noe som kan gjøres på kommando.

4) Følger hunden din etter deg inni huset når du/dere er hjemme? Nesten alltid er svaret på dette; ja, stort sett hele tiden og i alle rom, eller; ja, bortsett fra når den selv er trøtt og går og legger seg på egen initiativ, men det er kun når vi er i samme rom. Går eier ut kommer den etter.
- OK. Om hunden alltid er tett på eieren, vil tilknytningen også hele tiden bli større og større, sterkere og sterkere. Ubevisst får den nok også i mange tilfeller mye positiv forsterkning for adferden "å følge etter" fordi vi mennesker har en tendens til å syns dette er hyggelig. Vi føler den er hengivende og vier oss oppmerksomheten.
Men, for en hund som i det daglige fotfølger eieren sin stort sett hele tiden, hvilke konsekvenser vil det få for denne hunden i det den skal skilles fra eieren, lukkes fysisk vekk, bak en stengt dør og innenfor husets fire vegger når eieren plutselig forsvinner ut? Når en hund ikke klarer, eller blir lært opp til å håndtere avstand inni sitt eget hus, selv når eier er tilstede, hvordan skal den ta takle avstanden når eier forsvinner ut av huset?

Svært få av hundeeierne jeg har hjulpet og jobbet med har noen gang tidligere fått fortalt, lest eller lært at disse punktene nevnt ovenfor kan ha innvirkning på hundens evne til å meste det å være alene hjemme. Dette syns jeg er forunderlig.

I teksten til hundeekspert Emma M.Garlant "Behandling av separasjonsangst" i Hundesport nr.1 2021, skriver hun at "separasjonsangst er et av de vanligste adferdsproblemene hos hunder". Dette er direkte feilinformasjon, for separasjonsangst er en diagnose som, heldigvis, ikke er av de vanligste adferdsproblemene, men en svært alvorlig tilstand for de disponerte hundene som lider av det. Derimot, usunn og for sterk tilknytning av ulike grad, det vil jeg påstå er et av de vanligste adferdsproblemene vi ser hos hunder i dag.
I tillegg til at hele teksten grunner i feilinformasjon om hva separasjonsangst faktisk er og tilstandens utbredelse, så skrives det heller ingenting om hvilken betydning hundens naturlige flokkinstinkt har, eller hvordan det at den kan utvikler ulik grad av tilknytning kan ha direkte innvirkning på potensielle utfordringer rundt separasjonsproblematikk. Dette opplever jeg som svært mangelfullt og villedende.

Forfatter refererer til forskning og måten hun skriver teksten på gir inntrykk av at dette er en faktatekst og en fasit. Jeg stiller meg noe kritisk til dette da etter en subjektiv tekst hvor forfatter også reklamerer for egen virksomhet, nettside og trenigsopplegg.
På samme måte som jeg gjør nå, så er det ikke noe problem i å dele sin subjektive mening om hvordan man mener et problem bør løses, men det bør komme tydeligere frem i teksten at dette er hennes tolkning av forskning, ikke forskningens fasit. I hennes to løsningsoppskrifter er det ikke nevnt noen steder om hvordan hundens daglige omgang med oss mennesker er vesentlig og har betydning for situasjonen, og ev resultatet av hjelp og trening. Oppskriftene er kun situasjonsorientert og forteller hva Emma M. Garlant mener du skal gjøre.

Innlegget avsluttes med en rubrikk hvor hun ønsker å avlive myter rundt separasjonsangst, eks.:
Myte 1: "Du forårsaket hundens angst."
hvor hun selv svarer: "som sakt, ingen vet hva som forårsaker separasjonsangst. Flere av de potensielle årsakene innebærer genetikk og opplevelser hos oppdretter". Jeg syns det er noe ufint at hun velger å legge skylden på blant annet oppdrettere. Det finnes mange gode oppdrettere der ute, noen mindre gode så klart, men at oppdrettere i dag skal gjøre så mye feil at de påfører dagens hunder et av, i følge Garlant, "dagens vanligste adferdsproblemene" (og vi ser mye adferdsproblemer), det syns jeg er urettferdig.
Myte 4: "Å sette hunden i bur vil behandle angsten"

hvor hun svarer: "Det å miste evne til å bevege seg normalt vil forsterke frykte, og det er stor sannsynlighet for at hunden vil skade seg selv i forøk på å komme ut."

Å lese et svar som dette får meg bare til å tenke at vedkomne ikke har den rette og nødvendige kunnskapen om hva som skal til for å lære en hund å ligge fryktløst og komfortabelt i bur. Det er også slik at en hund som legges i et bur tilpasset dens størrelse ikke vil "miste evnen til å bevege seg normal." Den vil kunne reise seg, strekke seg, sitte, gå rundt seg selv for å finne en komfortabel liggestilling, noe som er helt akseptabelt for korte begrensede tidsintervaller.

Dessuten er ikke hensikten i seg selv, med bruk av bur, å fysisk bare sperre hunden inne slik at den ikke får anledning til å løpe rundt i huset og bevege seg normalt. Hensikten er å skjerme hunden fra å bli påvirket av stimuli rundt den, utenfra og fra sin egen selvforsterkende adferd dersom den fikk ha fri tilgang på huset eller har for stor plass å bevege seg på. En hund som har hele huset å bevege seg på når den er alene vil bli utsatt for langt flere stimuli enn en hund som er mer begrenset. Lyder og bevegelser utenfra (jo flere rom jo flere potensielle lyder og aktivitet utenfra), innsyn og utsyn fra vinder (jo flere vinduer jo flere potensielle syns-stimuli) og jo større plass å tråle rundt på og få fysisk utløp for stresset, jo mer selvforsterkende vil adferden kunne bli. Jo mer begrenset hunden er, altså jo mindre rom/plass den har å bevege seg på, jo færre vinduer å "vokte" ved, jo mindre fysisk selvforsterkende adferd hunden kan utøve, jo mindre påvirket vil den bli av ytre stimuli. Noen ganger er det nok å begrense hunden til deler av huset, noen ganger må den ha kun et enkelt rom, andre ganger er det best for hunden å ligge i bur, hvertfall for en periode under opptrening. Dessuten er det slik at mange hunder føler trygghet i å ligge i buret sitt dersom burtrening er gjort rett.

Men er det så klart noen kriterier for at dette skal gå bra, nemlig at man har gjort det nødvendige grunnarbeidet som skal til for at hunden kan finne roen når vi ber den om det. Om man ikke har gjort, eller fått til dette forarbeidet, og har en hund som vil prøve å bryte seg ut av buret, ja da vil det være både uetisk og potensielt skadelig for hunden å bli satt i et bur når man forlater den, men å si at bruk av bur generelt vil forsterke frykten og være skadelig, det blir for prematurt og enkelt.

Hvor mange timer det er OK å ha en hund begrenset inni ett bur, det er derimot en annen diskusjon, men som en del av opptrening til å være alene hjemme, absolutt helt innafor og noen ganger helt nødvendig.

Siden jeg skriver i subjektivt øyemed, hvor jeg uttaler meg i lys av mine egne erfaringer, så vil jeg forklare en situasjons-kjede, da som en baklengskjede:

1) Om du har en hund, som ikke klarer å finne roen og ligge avslappet i et bur/på et eget rom når vi ber den om det, fysisk adskilt fra eier, mens eier befinner seg i samme hus, hvordan kan vi da forvente at hunden skal klare å finne roen når vi ber den om det når den skal forlates i huset helt alene?
2) Om du har en hund som ikke klarer å finne roen og ligge i ro på teppet sitt/kurven sin i stuen når vi ber den om det, mens eier er tilstede i rommet, hvordan kan vi forvente at den skal kunne finne roen og slappe av i et bur eller et annet rom fysisk adskilt fra eier?
3) Dersom man har en hund som får gå i helene og fotfølge eier innendørs hele tiden, hvordan skal vi da kunne forvente at den skal kunne ligge i ro og finne roen på teppet sitt når vi ber den om det?

Så snur vi det rundt: en hund som har fått bygge opp en tilknytning hvor den føler den må være tett på eier hele tiden og fotfølger eieren sin overalt, vil ikke være komfortabel med å ligge for seg selv på et teppe 5 meter unna, selv om eieren er i samme rom. Den samme hunden vil være enda mer ukomfortabel og stresset dersom den i tillegg skulle bli fysisk avsperret fra å være tett på eieren. Denne hunden vil nok mest sannsynlig ikke takle at eier forlater huset. En slik hund, med denne type usunn tilknytning og manglende trening på avstands-beherskelse, vil utvikle og vise alle tegn og "symptomer" på separasjonsangst. Dersom dette får pågå over lang tid vil hunden i verste fall utvikle et alvorlige separasjonsproblem.
Da vil jeg gjerne igjen stille et spørsmål; Kunne ikke dette vært unngått dersom man fra start hadde hatt bedre kunnskap om hva tilknytning faktisk er, og forskjellen på for sterk og usunn tilknytning og sunn tilknytning? Og om man hadde hatt den rette kunnskapen om dette, villa man ikke da kunne forhindret at utviklingen forklart over i det hele tatt fikk forløpe?

Når jeg nå er inne på dette med "evne til å finne ro", så er jeg nødt å nevne noe kort , men helt basalt om stress og opphisselse. En hund som ikke evner å finne roen, eller som alltid blir avbrutt i sitt forsøk på hvile fordi den blir aktivert av eier som forflytter seg rundt i huset, vil være påvirket i noe grad av stress stort sett hele tiden. Denne type stress skiller seg fra den type stress og opphisselse vi ser hos hunden når den er i en trenings/arbeidssammenheng. Kortvarig stress under arbeid vil være prestasjonsfremmende og bra for treningen, men vedvarende stress og opphisselse i hverdagen over tid, vil være negativt for individet. Mangel på hvile, eller dårlig kvalitet på hvile vil over tid stresse kroppen. I verste fall vil hundens generelle toleranse og terskel for stresspåkjenninger senkes og den vil bli mer sårbar i stressede situasjoner. Min erfaring er at det er tydelig sammenheng mellom hundens generelle stress og opphisselsesnivå generelt i hverdagen og problemadferd, deriblandt separasjonsproblemer.

Så, til slutt, og igjen. Emma M. Garlant skriver at separasjonsangst er et av de vanligste adferdsproblemene vi ser. At adferdsproblemer hos hund i dag er svært utbredt, det er ingen hemmelighet, ergo Emma M. Garlant mener store deler av dagens hunder lider av separasjonsangst.
Da blir mitt siste spørsmål er: Er det virkelig reelt, at så mange av dagens hunder er så genetisk svake og miljø ødelagte individer, at de lider av diagnosen separasjonsangst? en svært alvorlig tilstand som i de verste tilfeller aldri kan kureres.
Eller står vi egentlig ovenfor et kunskapshull i hundefaget som resulterer i en missforstått måte å omgås hunden på i det daglige, som rett og slett skaper en mengde hunder med usunn overtilknytning til eierne sine, og dermed ikke lærer å meste de helt nødvendige skillsene den trenger for å fungere i hverdagen?Nemlig selvstendighet nok og evnen til å føle ro og trygghet alene.

Malin Espeland